lørdag 5. desember 2015

*lottovinnerglis*

... altså, eg har ikkje vunne i Lotto. Men det kjennast litt sånn.


Det var 'liten' til 'absolutt ingen' tvil om kva som måtte bli første plata som blei spelt.

lørdag 28. november 2015

Avlysning: Fredagsboka

Fredagsboka er avlyst denne veka grunna pensumprøve i 'Organisasjon og ledelse' neste veke. Eg kunne så klart anmeldt pensumboka i det faget, men så vondt vil eg ingen ...

tirsdag 24. november 2015

Kistefornøyelse

I år har eg ønska meg ein ting til jul. Berre ein einaste ting.

Platespeler.

... og fornya sesongkort på CLS, men det har eg allereie fått så det tell ikkje ...

Eg har sagt klart ifrå til alle baugar og kantar i familien at det er platespeler, platespeler og platespeler som står på lista.

Og eg har oppført meg eksemplarisk i år, så eg kjenner meg ganske trygg på at eg får viljen min.

Så eg har tjuvstarta samlinga mi.

Den fyrste plata kjøpte eg fyrste oktober, etter GISKE sin konsert. Den andre kjøpte eg ei veke seinere.

Etter det var det eigentleg gjort. To plater, og eg var allereie hekta.

No har eg alltid vore fasinert av LPar, heilt sidan eg var lita og det stod ein stabel i lag med platespeleren til pappa. Eg kan ikkje hugse å ha spelt dei akkurat (eg trur ikkje eg fekk lov). Men eg hugser at eg og ein kompis brukte å snike oss til å ta dei ut av lommene for å sjå på desse rare greiene som visstnok spelte musikk.

(då eg var lita var det kassett som var tingen)

Etter kvart som eg vart eldre, og musikkinteressa mi vaks, vart platene berre meir og meir fasinerande. Men eg hadde på ein måte forsona meg med at det nok ikkje var mogeleg å få tak i platespeler sånn heilt utan videre.

(og pappa sin har vi frå før konstantert at nokon har øydelagt)

Så dei stod framleis på rad og rekke, utan å eigentleg bli nytta til anna enn hyllefyll. Til slutt rydda pappa dei vekk for å få plass til noko anna. Men han fekk streng beskjed om å lagre dei, spare på dei, til den dagen eg vann i Lotto og kunne reparere platespelaren hans.

Sidan då (men ikkje før no i det siste) har eg oppdaga at ikkje berre er platespeler relativt lett å få tak i, men det er ikkje ein tredjedel så dyrt som eg hadde trudd.

Så forrige veke leita eg fram lommelykt, og klatra opp på mørkeloftet (der eg ikkje har vore sidan eg var 13-14 og oppdaga at det var kvepsebol der oppe). Eg visste at ein plass mellom julepynt, gamle leiker, leikekomfyrar og uendelege mengder dyner og soveposar så stod det ei kasse med singel-plater.

... EPar? Sjutommer? Eg er ikkje heilt inne i språkbruken enno.

Uansett, eg gravde meg gjennom kassevis av gamle skulebøker og trakka på minst fem daude humler. Men til slutt dukka den opp. Ei kasse med ei heil grødemasse små plater. Eg fekk platene, katten fekk kassa, og mamma og pappa fekk mimra litt.

Nokre dagar seinere dukka platene til pappa opp, nedestøva i ei skuffe og lagra i stablar (pappa da *oppgitt sukk*)

Kort fortalt vart helga nytta til å snu og vende (FORSIKTIG) på gamle LPar for å sjekke om dei hadde flekkar eller riper. Utan at eg heilt visste kva eg såg etter, men eg konstanterte etter kvart at dei alle fall måtte vaskast før dei blei lagt på ein splitter ny (enno ikkje innkjøpt) platespeler.

Men så var det korleis ein gjer slikt da, utan å gjere vondt verre. Eg har over gjennomsnittet skrekk for å øydeleggje ting, og tanken på å kanskje ha sitte der med ein skitten men heilt fint spelbar kopi av Abbey Road, for så å øydeleggje den som resultat av uvitenhet, var nesten til å bli kvalm av.

For ein gongs skuld svikta google meg i søken etter bruksanvisning. Då er det steikje kjekt å ha platebutikk i nærleiken. Med kjempekjekke folk bak disken som overhodet ikkje fekk meg til å kjenne meg som den vinyl-amatøren eg eigentleg er. Eg fekk spurt alle dumme spørsmåla eg hadde, utan å kjenne meg dum i det heile tatt.

Og fekk konstantert at det nok er best å få jobb og sånn i orden før eg byrjer å handle plater for alvor. For her blir det vanskeleg å begrense seg. Sjølv om eg klarte å stoppe med ei denne gongen (eg kunne ikkje gå frå Sting, han såg så intenst på meg).

Så no må eg berre finne ein kveld der eg ikkje drukner i organisasjonsteori eller arbeidskrav om baksidene ved velferdsstaten, så skal eg sette meg ned og freiste å berge skatten min så godt som mogeleg.

Og så må eg muligens klare å overtyde Julenissen (aka pappa) om at det kanskje er like greit om eg berre får julegåva mi no, liksom. Sidan eg veit kva eg får likavel ...

Kjenner eg gleder meg noko INNMARI til den kvelden speleren er i hus, platene er reine, og eg kan ha musikalsk kistefornøyelse med ting eg har høyrt om, ting eg nesten har høyrt om og ting eg aldri i mitt liv har høyrt om.

Kryss gjerne fingrane for at Beatles-platene virker. For om ikkje noko anna er inntakt, så håper eg VERKELEG dei er det.

Klynk
Trippelklynk
Trippelklynk 
 
Trur ikkje eg kan love at denne blir så veldig mykje spelt ...





lørdag 21. november 2015

Fredagsboka: Og dermed var det ingen - Agatha Christie

Ein dag forsinka grunna snø.

... altså, snø har lite å seie for blogging. Men eg var for opptatt med å sitje å sjå på snøvêret i går til å kome så langt at eg fekk blogga.

*
 
"Ti små negerbarn" er tittelen på et gammelt barnerim som forteller om hvordan ti barn blir tatt av dage. Nøyaktig etter samme oppskrift mister hovedpersonene i denne boken livet. Ti mennesker - samlet på en øde øy - blir drept en etter en. Ingen vet hvem som er morderen, eller hvor han skjuler seg.


Eg veit eigentleg ikkje om denne boka treng nokon introduksjon, eller forklaring på kvifor den bør lesast. Det er Agatha Christie, det bør vere grunn nummer ein, to, tre og fire. Og om du (som eg) er glad i Poirot, og då særs Captain Hastings, så finns den som lydbok lest av Hugh Fraser. Absolutt å anbefale. 

Men akkurat difor blir ikkje dette ei bokanbefaling lik dei eg har skrive før. For denne boka blir er eit flashback for meg. Dette er den fyrste Agatha Christie-boka eg leste, og det var då eg forelska meg i bøkene hennar. 

Eg var om lag 13-14 år, og hadde for alvor oppdaga kor gøy det var med bøker. Men bøkene i ungdomsavdeling av biblioteket handla om ting som fengja meg fint lite. Dessutan stod det så veldig mange spanande, gamle bøker rundt om i dei andre delane av biblioteket. Det var mykje meir spanande å snoke i desse, på jakt etter noko som såg fristande ut (allereie då hadde eg forkasta "ikkje døm ei bok etter coveret"-prinsippet). 

Under ei av desse oppdagelsesferdene, dukka denne boka opp. I noget eldre, godt lest utgåve, med cover som gjekk i gult og kvitt, og under orginaltittelen "Ti små negerunger", etter diktet personane i boka blir teke av dage etter. 

Eg veit ikkje kvifor, men noko i meg sa "denne!". Så eg lånte, tok med heim og leste. 

Hadde det vore i dag, hadde denne vore utlest på nokre timar. Men fjorten år gamle meg var litt meir lettskremt, så eg måtte legge den frå meg når det vart for skummelt. Men eg hugser at eg elska den. 

Og slik starta fasinasjonen min for krim. Det starta med Christie, og sidan har det balla på seg. Sjølv om eg har jamna ut utvalet litt dei siste åra, så har eg nok heilt klart lest mest krimbøker i mitt liv. Og eg blir aldri lei. Ei heller av TV-seriar, og då aller helst britiske (så klart). 

Sidan fyrste gongen eg leste denne boka har eg lest den om lag 50 gonger til. Det speler inga rolle at eg veit korleis det ender, eg får framleis frysningar nedover ryggen kvar gong det hender noko skummelt. Eller kvar gong eg les diktet i boka. Eg får framleis frysningar når eg les det siste kapittelet. Eg får frysningar berre eg tenkjer på det.

Det einaste eg ikkje forstår med denne boka er at ingen har tenkt tanken å lage film av den. Og om nokon kunne tenkje seg å gjere det, så har eg ein ide eller to om rollebesettninga ...

fredag 13. november 2015

Fredagsboka: 13 gode grunner - Jay Asher

På vei hjem fra skolen finner Clay Jensen en pappeske med kassetter utenfor trappa si. Kassettene er fra Hannah Baker, en jente i klassen hans som døde 14 dager før. Han vil ikke ha noe med disse kassettene å gjøre. Hannah er død. Og hemmeligheten hennes bør bli begravd med henne. Men så hører han Hannahs stemme si at han er en av de 13 grunnene til at hun er død.

Gjennom hele natten lytter Clay til Hannahs stemme. Han blir guidet rundt i den lille hjembyen, og oppdager på veien noe som forandrer livet hans for alltid. (X)

*

Første tingen først; eg las denne på engelsk. På engelsk heiter den '13 reasons why'. Den norske versjonen av tittelen irriterer meg, men eg kan ikkje gå innpå kvifor utan å ødelegge heile boka for dei som ikkje har lest den.

Som med dei fleste bøkene eg kjøper, aner eg ikkje kvifor eg kjøpte denne. Innfallsprinsippet er hovudregelen. Og så har eg lært meg å opne boka, og lese eit par linjer, sånn for å sjekke at eg liker språket.

Men det var eit sidespor.

Denne boka vart kjøpt etter innfall. Då eg kom heim den ettermiddagen kraup eg opp i sofaen med den, berre for å lese første kapittel slik at eg fekk litt inntrykk av kva eg hadde kjøpt.

Seks og ein halv time seinere la eg den fra meg, utlest.

Det var verkeleg umogeleg å legge den frå seg.

Og eg gret. Og gret. Og gret. Og dette er merkeleg nok eit av mine hovukriterier for om eg har likt ei bok. Jo meir eg gret, jo meir gripen har eg blitt av boka. Og denne gret eg av heilt frå fyrste kapittel.

Eg kan ikkje seie så mykje om kvifor, utan å øydelegge kva boka handler om. Skildringa over gir eit godt bilete på kva du begir deg ut på. Resten av reisa må du ta åleine.

... kan vere lurt å ha Kleenex liggande, hvis du (som meg) er av den sentimentale sorten ...

tirsdag 10. november 2015

Kunsten å ha akkurat passe dårlig samvittighet

Eg innrømmer det; dei siste vekene har eg syns vel mykje synd på meg sjølv.

Joda, eg veit. Det er alltid nokon som har det verre. Men det er berre det at ut frå den logikken så er det berre ein einaste person i verda som har lov å ha det fælt i gongen.

Og ikkje får eg det noko betre av at andre har det verre, heller. Då får eg det heller enda verre fordi eg oppå kva enn det no er eg plagast med, attpåtil må plagast med dårlig samvittighet fordi eg veit at eg eigentleg ikkje har lov til å klage.

Det er ikkje det at eg har hatt det så horribelt grusomt i det siste heller. Men når ein har kombinasjonen 'irritabel tarm' og 'evna til å uroe seg over det aller meste', så er det ikkje til å kome ifrå at det er perioder der eg tilbringer meir tid på do enn nokon annan plass.

Slik har det vore i det siste. Eg har stressa med skulearbeid, eg har stressa med økonomien min, eg har stressa med jobbjakt .... eg prøver febrilsk å ikkje stresse, men av og til går det berre ikkje. Og oppå toppen av det heile så blir eg stressa av at eg blir stressa.

"Du må lære deg å roe deg ned." ... ja, du har heilt rett. Kvifor i allverda har eg ikkje tenkt på det før?

Og det å roe seg ned er ikkje berre berre det heller. Den medalja har og ei bakside, og denne heiter "dårlig samvittighet".

Kvar gong eg prioriterer noko som helst framføre skulearbeidet mitt, så sit eg der med middels til dårlig samvittighet fordi eg veit at det er viktigare ting eg burde gjere. Kvar gong eg takker nei til sosiale arrangement for å prioritere skulearbeid, så har eg dårlig samvittighet fordi eg veit at eg har godt av litt fritid og.

"Jammen du har valgt å vere student." ... det er det ikkje andre som seier, altså. Det er stemma i hovudet mitt. Snusfornuften min. Den er så skråsikker på akkurat dette at om eg finn på å klage mi naud til nokon, så tek eg meg sjølv i å ta brodden av den verste uroa med "men ej he no velgt det sjøl". 

For ikkje så lenge sidan lot eg vere å søke på ein jobb fordi eg eigentlig ikkje hadde lyst på den. Stillinga var heilt grei, men det var staden og pendleravstanden, og tanken på å eventuelt flytte nærare om eg fekk jobben, som stoppa meg.

Samtidig sit eg her med dårlig samvittighet. Fordi eg er arbeidsledig. Fordi eg burde søkje på absolutt alt som dukker opp av jobbar. Enda eg veit, så alt alt for godt, kva som hender (i alle fall med meg) om eg blir for lenge i ein jobb eller arbeidsstad der eg ikkje trivast.

Eg har dårlig samvittighet kvar gong eg kjøper noko eg strengt tatt ikkje treng. Og til opplysning; mat står på denne lista. For eg har jo regningar som skal betalast, og alt utanom å betale desse blir sett på som luksus.

Så når det blir for mykje av alt dette, så seier magen min at no får nok vere nok. Og så må eg leve på tørre knekkebrød og vatn i nokre dagar, for å sleppe å springe konstant på do. Eller ha Imodium i bakhand kvar gong eg skal ut av huset.

Etter ei og ei halv veke med ein mage som overhodet ikkje vil samarbeide, så syns eg veldig synd på meg sjølv. Og bur åleine, så eg har ingen å klage til heller.

Og dessutan; hadde eg hatt nokon å klage til, så hadde den innleiande problemstillinga gjort seg gjeldande igjen; det er alltid nokon som har det verre.

Så då sit eg her. Og syns synd på meg sjølv i det stille. Og et snop (som magen heller ikkje er spesiellt glad i, men nokre gleder må ein få ha).

... lurer på kor gale eg må ha det før eg får lov, av meg sjølv, til å syns synd på meg sjølv utan dårlig samvittighet ...


fredag 6. november 2015

Fredagsboka: Life's that way

“… give a ferocious hug to the ones you love most. You never know when you might want that hug with all your soul, and not be able to give it or get it.” 

Jim Beaver er ein amerikansk skodespelar, mellom anna kjent frå Deadwood og Supernatural. I 2003 opplevde han både at dottera på to år fekk diagnosen autisme, og at kona Cecily fekk lungekreft. 

Tida som fulgte var tung og hektisk. For å halde familie og vener oppdatert på kva som hend i liva deira, byrja Jim å sende ut e-postar kvar kveld med oppdateringar. 

Denne boka er ei samlig av alle desse e-postane. 

*

Av og til ramler du over ting tilfeldig. Eller av rare og eigentleg ikkje så veldig gode grunner. Denne boka var litt av begge deler; eg er kjempefan av Supernatural (og veldig glad i både Jim og rollefiguren hans Bobby), og eg har vokse opp med ei søster med autisme-diagnose. Då det spratt opp ei twitter-melding frå Jim om at alle som bestillte boka hans fekk den signert, så kunne eg ikkje la vere. 

Eit par veker seinere hadde eg boka i handa, og byrja å lese mest av rein nyskjerrighet. Det skulle vise seg å bli ei heilt anna oppleving enn eg hadde venta. 

Boka er varm og trist og morosam, og den gir eit innblikk korleis det er for ein familie å oppleve noko som dette. Jim er ein reflektert og velformulert fyr, og i denne boka er han dønn, nesten smertefullt ærlig. 

Eg gråt og eg lo om kvarandre, og eg har lova meg sjølv at om eg nokon gong treff Jim så skal han få ein god klem. 

Eg aner ikkje om denne boka er å oppdrive på norsk, og eg har ikkje leita heller. Eg har alltid hatt ei greie med at bøker som er skrive på engelsk skal lesast på engelsk. Og om vanlige bøker misser noko (etter mi meining) når dei blir oversatt, så misser denne enda meir. Då blir det liksom ikkje orda hass lenger. 

Kvifor anbefale denne boka? Fordi den gir eit innblikk i sorg. Fortvilelse. Forvirring. Kjensler. Kva som kan gå føre seg i hovudet på nokon som går gjennom ein tung livssituasjon. Det går aldri ann å "vite korleis nokon har det". Men det går ann å lese denne boka, og få ein versjon. Den har i alle fall endra måten eg tenkjer på. 

Boka kan bestillast her.

tirsdag 3. november 2015

Kvardagsøyeblikk

I dag blei eg stoppa på gata i Ålesund av ein mann og ei dame. Dei fortalde at dei gjekk rundt i byen for å spørje folk om det var noko i livet deira dei kunne be for. Sidan eg verken veit kva eller kven eg trur på lenger, eller om eg trur på noko i det heile teke, så takka eg høffeleg nei.

Mannen spurde om det ikkje var nokon i familien min som trong det, kanskje nokon som var sjuke eller hadde det vanskeleg. Og eg svara han heilt ærleg at det var det ikkje, heldigvis.

Dama spurte om dei kunne be for meg, og for Jesus i hjartet mitt. Akkurat dette vart eg litt satt ut av, fordi eg nok med ærlighet kan seie at han ikkje har så alt for stor plass der. Og dette merka ho som spurte.

Men i staden for å sjå dette som ein sjanse til å pushe på litt, trekte ho spørsmålet med ein gong å sa at "om du ikkje vil prate med meg om dette så er det heilt greit altså."

Dei spurde igjen om eg var heilt sikker på at det ikkje var nokon dei kunne be for, og eg svara at det var det ikkje og at dei nok burde finne nokon andre som trong det meir.

Så sa dei takk, og eg sa takk, vi smilte til kvarandre og gjekk kvar vår veg.

I etterkant angrer eg. Ikkje på at eg ikkje ba dei be for nokon, altså. Men for at eg ikkje snudde meg og sa det eg tenkte der vi gjekk vidare i kvar vår rettning;

For ein fantastisk ting å gjere! Uansett motivasjon. Å gå rundt slik og tilby seg å be for folk dei overhodet ikkje kjenner. Ei bøn for meg personleg betyr kanskje ikkje så mykje. Men eg veit kor mykje det må bety for dei.

Det skulle eg fortalt dei, uansett korleis eg sjølv ser på religion. At eg syns dette var ein fantastisk flott ting å gjere, og at dei fortente ros for å gjere det.

Og inni meg er eg takksam for måten dei gjorde det på. Dei var verken insisterande eller pågåande, og når eg vart usikker trakk dei seg umiddelbart.

For meg har tru blitt eit forferdeleg komplekst og personleg tema, og slett ikkje noko eg sett meg ned å diskuterer med kven som helst. Både fordi eg er redd for kva andre skal meine, og fordi eg er redd for at dei som trur på "rett" måte skal bli fornærma av min heilt eigen versjon av ting.

Og det slo meg i dag at slik desse to møtte meg er akkurat slik eg vil møte, og bli møtt. Med respekt. Dei forstod nok at eg ikkje var djupt personleg kristen. Men i staden for å nytte høvet til å frelse meg så lot dei samtalen gå, og bli avslutta, på mine premiss.

Resultatet er at eg sit att med ei litt varm kjensle for to personar eg aldri hadde møtt før, og aldri kjem til å møte igjen.

Det kostar så forferdeleg lite møte andre menneske på denne måten. Men det løner seg så forferdeleg mykje.

fredag 30. oktober 2015

... åja det er fredag i dag ja

Det der med å ta opp at gamle tradisjonar går jo strålande ...

*trommevirvel*

Fredagsboka!

... eg skal vere ærleg. Eg hadde gløymt at det var noko som heiter 'fredagsboka'. Allereie. Så eg måtte innom nyttårsforsettet mitt for å sjå kva for ei eg skulle velge.

(det nyttårsforsettet har forøvrig utvida seg ganske kraftig sidan den posten, er omtrent 3 gonger så langt, og har framleis omtrent like mange kryss)

Og eg scrolla faktisk ikkje så veldig langt før det slo meg at "den ja!".

Eller rettere sagt; dei ja!

De fire og han som gjør galt verre - Hans Frederik Follestad

Fire kamerater fra lille Pelsheim får en dag sine begivenhetsløse liv snudd på hodet. Bambo Fohrtwo, Pepper Bihf, Salt Ehfan og Hutte Meg Tu får beskjed av noen magikere om at de må følge med til Nepal.
 

Den onde Lord Kor er klar for Krigen Som Ender Alle Kriger, og i følge boken "De Fire, Han Som Gjør Galt Verre og andre ting Generelt som kan redde oss fra Verdens Undergang og Lignende Tragedier" er De Fire de eneste som kan stå mellom Lord Kor og Lysets krefter.
 

Jesper Schtadig, Han Som Gjør Galt Verre, kommer også inn i begivenhetene, selv om ingen, Nepals magikere inkludert, helt vet hva han skal bidra med. Det mangler dessverre en del sider i den berømmelige boken. (X)




Eg hugser verkeleg ikkje kvifor eg kjøpte den første av desse bøkene. Har overhodet ikkje peiling i det heile teke. Men hjelpemeg så glad eg er for at eg gjorde det. 

"De fire ..." er ein trilogi; Begynnelsen, Fortsettelsen og Slutten. Namna på bøkene bør vere første teikn på at du kjem til å få deg ein god latter. Hvis ikkje, er det ikkje sikkert dette er bøkene for deg.

Det skal seiast med ein gong; eg er nok ikkje i målgruppa, aldersmessig. Men så har eg aldri trivast i mi eiga målgruppe, aldersmessig. Så eg verkeleg elska desse bøkene. 

Du skulle kanskje tru, ut frå den skildringa der oppe, at dette er reinspikka tull frå fyrste til siste side. Og du har på ein måte delvis rett. Men på den andre sida så er det steikje gode bøker også. Historia er både spanade og godt samansett, og samstundes så ler du så du rister innimellom. Namna åleine er neste grunn nok (gled deg til du møter oppfinnaren Hai Tekk). 

Det er nokre år sidan eg las desse bøkene, men eg har anbefalt dei varmt til alle heilt sidan. 

Og det gjer eg framleis.


onsdag 28. oktober 2015

Forelska

... nei, ikkje sånn forelska. Dessverre. Som vanlig.

Det slår meg at i det siste så har eg nytta uttrykket "forelska i musikken" forferdelig mange gonger.

(... i alle fall minst to)

Men det er eit uttrykk eg "alltid" har nytta. Stort sett på engelsk, men likavel. Eg snakker stadig om at eg har forelska meg i den og den artisten, eller det og det bandet. Og då meiner eg for ein (fleire) gongs skuld ikkje den faktiske artisten eller det faktiske bandet (sjølv om det hender det også, altså), men musikken deira.

Og når eg tenkjer meg om så er det akkurat slik det er når eg finn ny favorittmusikk; eg blir rett og slett litt forelska.

... tru meg, eg veit kva eg snakker om. Eg blir forelska lett som berre det, og alt for ofte. "No more crushes" av Number Seven Deli blir litt som å høyre på mi eiga dagbok, for meg.

Så difor veit eg akkurat kva eg snakker om når eg seier at eg blir forelska i musikk. For det artar seg litt på same måten.

Det starter gjerne med ein halv song ein stad. Radio, ei reklame på TV, eller siste resten når eg zappar forbi enda eit talk show eg ikkje vil sjå (eg er forferdelig kresen på sånt). Akkurat nok til at eg stopper opp, høyrer etter, merker meg navnet og legg det på minne til neste gong eg er innom Spotify.

Eller så tjuvstarter eg, og oppdager at folk eg allereie var ganske glad i faktisk er ganske flinke til å synge og (som Robert Downey Jr. eller Laurence Fox).

Men uansett så starter det alltid med den same kjensla. Den litt uforklarlige kjensla ein også har når ein blir forelska i ein person; ein veit ikkje alltid heilt kva det er (ikkje med det same), men noko berre treff.

Og så må du ha meir.

Av og til så oppdager du at du tok feil. Litt som du ofte fell for nokon med fint smil eller brune auge eller svart BMW (man har da vært fjortis), for så å oppdage, når du blir betre kjend med dei, at det omtrent berre var den eine tingen som var fristande. At det gjerne trengs litt meir enn tre takter (eller krølla hår) for å bygge eit langt og meiningsfullt forhold.

Andre gonger seier det pang. Og så sit du i saksa for life.

Når det gjeld personar, er dette overhodet ikkje ein fordel. Tru meg. Det einaste som er meir irriterande enn å forelske seg fortere enn folk flest trekk pusten, er når du aldri heilt klarer å legge frå deg desse forelskingane.

Men når det gjeld musikk så er det ei velsigning.

For uansett når du forelsker deg i musikk, så forblir du ofte forelska heile livet. Sjølv no, 19 år etter at eg spelte "As long as you love me" (og då snakker vi Backstreet Boys altså, ikkje sånn Bieber-tull) så mykje at eine bestevennina mi fekk kvalmefornemelsar berre ho høyrde første tonen, kan eg framleis trekkje på smilebandet når eg høyrer den. Eg hadde ikkje forelska meg i den i dag, hadde nok ikkje valgt den om eg berre kunne høyre på ein song resten av livet.

Men eg er litt glad i den enda, altså.

Det er det som er så fint med å forelske seg i musikk; du treng ikkje å kome deg over det. Det er ingen som ser deg i augene og alvorleg seier at "veit du ka, no he du vør Sondre Lerche-fan sia 2001, no e det overpåtide at du finne dej nokken andre".

Sondre Lerche var forøverig ein sånn "kjærleik ved første tone"-ting. Eg har skrive om det før, og tillet meg å sitere meg sjølv;

"Eller den gongen Sondre Lerche stod på scena under HitAwards på TV2. Alle andre hadde stilt med sceneshow av dimensjonar, playback og gudane veit kva. Sondre kom åleine med gitar, mikrofon, knall blå auge og sin heilt eigen koreografi. Eg var solgt."

Det er eg enno.

I det siste har eg oppdaga at eg har ein såkalla "tell", eit tegn som åtvarer mot at no, no er det i ferd med å hende igjen. Det hender når eg trykker på "play" fyrste gongen, og ordet "åh!" dett ut av meg før det har gått tre takter.

Det hende i mai i år. Det hende igjen for eit par veker sidan.

Og det er litt trist å seie det, men dei to gongane er dei første på lenge.

Eller, eg hadde eit kort og intenst forhold med Colour of bone i fjor haust. Vi treffast framleis av og til, og eg er framleis like glad i dei altså.

Men det er lenge sidan eg rett og slett slutta å finne favorittartistar over ein lav sko. Det var ikkje før no i sommer at det gjekk opp for meg kvifor.

Spotify.

Hersens fantastiske spotify.

For kva gjer du på Spotify? Jo, du høyrer ein fin sang ein plass. Og så leiter du opp akkurat den sangen på Spotify, og putter den inn i altmuligrart-spelelista di (mi heiter "Fine fine FINE sangane" og i skrivande stund har den 841 songar). Av og til lagrer du artisten, eller lager speleliste med alle sangane deira og tenkjer "den skal eg høyre på når eg får tid".

Eg får aldri tid lenger. Eg tek meg ikkje tid lenger.

Stereoanlegget mitt gjekk fyken om lag eit år eller to etter at eg flytta inn i leiligheta eg bur i no. Det gjekk fyken om lag samstundes som iTunes blei ei greie. Og sidan eg verken var særleg rik, eller hadde allverdas med plass, fann eg ut at å investere i nytt eigentleg var dumt. Eg hadde datamaskin, eg hadde iPod og eg hadde apple-konto.

Økonomisk, plassbesparande og så mykje meir praktisk fordi det var plass til UENDELEG med musikk på den iPod'en. Eg pakka vekk CDane mine, digitaliserte dei eg var aller mest glad i, og fekk plass til akvarium i staden.

Eg har eigentleg ikkje angra, før no i det siste.

No i det siste har eg verkeleg angra.

Det starta med GISKE-plata. Som eg allerie hadde kjøpt i iTunes og lytta til tre veker før eg kjøpte den i fysisk utgåve.

For somme ting må du berre ha, anten du har noko å spele dei på eller ikkje. Den einaste fungerande CD-speleren eg har no er i bilen. Og etter at eg øydela den første Robert Post CDen min ein haust eg pendla til Ørskog to dager i veka som vikarierande andre althorn (den fyrste og einaste gongen eg har spelt i meir enn eit korps i gongen), og dei dreiv med vegarbeid i Skjode med dertil humpette underlag, har eg lært at orginal-CDar ikkje skal i nærleiken av bilen ein gong.

(Enden på visa er at eg har to av Robert Post sin fyrste CD; ei signert utgåve (med øydelagt CD inni) som står til pynt, og ein usignert utgåve med CD som virker)

Uansett, "Carousel Magic Spell" er ein av veldig få CDar eg har kjøpt dei siste åra. Fordi eg ville ha den i hylla, ikkje berre på Mac'en.

Og det er fyrste gongen på veldig lenge at eg har vore i ein platebutikk. Utan CD-speler har det liksom ikkje vore vits. Og eg har rett nok vore innom Platekompaniet ein del gonger, men då har det vore filmar eller seriar som har stått på handlelista.

Men det var fyrste gongen på veldig lenge eg har vore i ein platebutikk.

Og hjelp som eg har sakna det.

Eg brukte å handle musikk litt etter det prinsippet ein ikkje skal handle bøker; åh, det coveret såg stilig ut!

Eg har veldig mange CDar eg traff blink med på denne måten.

Eg har også veldig mange som berre har blitt spelt ein gong.

Eg brukte å handle CDar etter stabelen. Eg brukte nesten å stå utanfor døra når det var ein CD på veg som eg gledde meg til.

Eg, som knapt nok sa eit pip til folk eg ikkje kjende frå eg var 11 til eg var 22, snakka ofte både mykje og lenge med dei som jobba i desse butikkane.

Eg kjøpte glatt CDar for ein song. Ofte høyrde eg berre på den, men ofte høyrde eg på fleire og oppdaga at det faktisk var opptil fleire som var fine.

Ei par dager etter at eg høyrde Live sin "Dolphin's cry" for fyrste gong kjøpte eg ALLE CDane deira.

Og ja, eg brukte forferdelig mykje penger på dette, men som eg sa då (og framleis kan seie no); ej verken røyke eller drikk, de e ditte ej bruka pengane mine på.

Og eg sakner det noko så innmari. Å gå å traske på platebutikk, bla i CDar, plukke med seg ein stabel bort til kassa og prøve å late som om det var heilt vanleg å kjøpe "Best of Britney Spears" og HIM sin "Razorblade Romance" i same slengen.

(eg har forøvrig ikkje slite ut verken den eine eller den andre)

Så no har eg teke ei skjefsavgjerd; no skal eg byrje å samle igjen.

Ikkje på filer, eller Spotify-spelelister, men på faktiske, fysiske CDar og plater. Og koste støv av kassa med CDar eg har stua vekke heime hjå mamma og pappa. Og berge LPane dei har liggande som ikkje har blitt spelt sidan nokon øydela arma på platespeleren til pappa då ho var lita.

(Eg meiner framleis det er hass eiga skuld når han er så blaut at han let niåringar leike med den)

Til jul i år treng eg strengt tatt penger. Eller fast jobb. Eller ny tørketrommel. Eller target spiss til Aalesund.

Men til jul i år ønsker eg meg platespeler. Gjerne nytt anlegg med heile pakka.

Og så får eg heller nytte romjula til å krangle med angsten min, og overbevise den om at det faktisk er heilt greit å gå på platebutikk å handle sjølv om ein knapt nok har lært seg å få plata ut av coveret utan å få fingeravtrykk på den.

For sjølv om eg har forelska meg i litt ny musikk i det siste, så kjenner eg at det på langt nær er nok. Og sidan musikk er det einaste eg har å forelske meg i for tida så har eg tenkt å gjere det så mykje eg berre makter.

mandag 26. oktober 2015

Må vi verkeleg velge kven vi skal bry oss om?

Facebook er ein særs opplysande stad for tida. Og slettes ikkje på ein god måte.

Eg blir heilt skremt av kva voksne (trudde eg), oppegåande (trudde eg) menneske kan ha ut av seg om andre menneske. Dette er sjølvsagt ikkje noko nytt på nokon måte, men i lys av alle dei som er på flukt til Europa i desse tider har det blitt enda meir synlig.

At det går an å snakke slik om andre menneske! Det er ikkje kyr eller sauer vi blir "oversvømt" av. Det er menneske!

Det speler faktisk inga rolle kvifor dei kjem, heller. Kva motivasjonen deira er, eller korleis dei hadde det i det landet dei reiste frå.

DET ER SNAKK OM MENNESKE!

Eg vil ikkje vere med på at det skal vere greit med den ordbruken som har florert på Facebook den siste tida. At denne oss/dei-greia har blitt så ekstrem at dei har blitt redusert til noko som ikkje er verdt ein dritt. Som verken fortener hjelp eller medkjensle.

Og så har vi det evigvarande argumentet som kjem kvar gong dette er eit tema; det er mykje bedre om vi bruker tid å ressurser på å hjelpe dei som ikkje har det bra i Noreg.

Og eg er heilt einig i at vi skal hjelpe dei som ikkje har det bra i Noreg og. Sjølvsagt skal vi det.

Men når blei det greit å kategorisere kven som fortener hjelp ut frå kvar dei kjem frå? Når blei det greit å oversjå menneske i nød fordi dei ikkje "høyrer til her"? Kven i allverda er det som legg føringar for kven som fortener å blir teke vare på, og kven som skal gå for lut og kaldt vatn fordi "dei burde haldt seg der dei var"?

Er det verkeleg eit slikt land vi vil ha? Ei slik verd? Der kvar og ein sit på si eiga tue, og nåde den som prøver å klatre opp for eg var her først?

Dei siste åra har eg jobba med å lære meg at alle har lov til å ha si eiga meining, og at eg godt kan vere ueinig men at eg likevel skal respektere dei. At ein ikkje skal styre kva andre meiner, eller øverkøyre dei om ein er ueining berre fordi ein er overbevist om at ein har rett.

(Ikkje fordi eg gjorde dette før, altså. Men i lys av den framtidige jobben min så blir det ekstra viktig å både tenkje slik sjølv, og klare å hjelpe andre til å sjå denne tankegangen.)

Eg kjenner det held hardt akkurat no. Eg kjenner at eg for ein gongs skuld er glad for at eg ikkje er den som roper høgast.

For akkurat no er nyhendestraumen min på Facebook full av folk eg har lyst til å plukke opp og filleriste. Kommentere kvart einaste innlegg som starter med "send faenskapet ut att" eller "steng grensa, vi vil ikkje ha sånt pakk". Veit at eg eigentleg bør også, at det er feigt å berre scrolle forbi utan å ta eit standpunkt.

Og det handlar ikkje primært om gode/dårlige argument. Eller som i mange tilfelle; mangel på argument i det heile teke.

Det handlar ikkje om at alle skal meine det same som eg. Eller at eg nødvendigvis har kjemperett i alt.

Det handlar om menneskesyn. Det handlar om korleis ein vel å ordlegge seg når ein snakker om andre menneske. Det handlar om "kven som er viktigast", om at det i det heile teke finnast ein idè om at nokon er viktigare enn andre.

Kor i allverda kom den ideen frå??

Det handlar om menneske, til sjuande og sist. Menneske med ulike skjebner, akkurat som oss. Barn utan foreldre, fedre som har reist frå framilien i håp om å finne ein trygg stad å hente dei til (utan å vite om dei i det heile teke har ein familie å hente når dei kjem fram). Menneske som reiser frå ein kvardag dei fleste av oss ikkje kan byrje å forestille seg ein gong.

"Eg veit korleis du har det" har blitt ein slik ting ein eigentleg ikkje burde seie lenger. For ingen veit korleis nokon har det, eigentleg. To personar kan ha angst, og oppleve det totalt ulikt. To personar kan ha kreft, og oppleve det totalt ulikt. To personar kan vere fattige, eller sjuke, eller einsame, og oppleve det totalt ulikt.

Men at personar som har det fælt har det fælt, og at dei fortener medkjensle, det er vi alle ganske einige om. At vi bør strekke ut ei hand, seie gode ord, gjere noko for at å gjere dagen til desse menneska litt betre. For å hjelpe og trøste, så godt vi kan og evner.

Kanskje vi burde tenkje på å strekke den handa litt lenger?

(Og absolutt ALL ære til dei som gjer dette. Som reiser ut for å hjelpe, som organiserer hjelpegrupper og samler inn klede og gjer så uendeleg mykje meir enn eg sjølv kjenner at eg kunne gjort. For det er mange av dei også, altså. Og dei fortener verkeleg ros.)





fredag 23. oktober 2015

Fredagsboka, visstnok

Har visst ein tag på denne bloggen som heiter "Fredagsboka". Hadde visst ein plan ein gong om å anbefale ei bok kvar fredag. Har visst berre gjort dette to gonger. Med om eit mellomrom på om lag eit halvt år.

Så då er det vel overpåtide med ei ny.

No les eg for det meste pensumbøker for tida. Og når eg ein gong drister meg til å plukke opp noko som ikkje kan risikere å dukke opp på eksamen, så legg eg den stort sett frå meg ganske kjapt fordi stemma i hovudet som maser om at "hvis du først ska lese bok så kan du i alle fall lese ei ta alle dissa skulebøkene du ikkje he opna" blir for høglytt.

MEN, i denne veka har eg faktisk lest ferdig ei heilt ekte bok, utan ein einaste utdøydd russisk teoretiker eller didaktisk modell i sikte.

Og den var steikje bra.

Offa - foreljingar frå ei øy - Ronnie M.A.G. Larsen

"Ferje-Petter såg på klokka og tenkte at han skulle vente i det lengste med å vinke om bord bilane. Taxi-Arne brydde seg som vanlig ikkje om signal frå ein slik lowlife som Ferje-Petter. Han skulle på sjukhuset for å sjekke prostataen, det visste alle som hadde tatt taxi den siste månaden. Da han passerte Ferje-Petter, peikte han ned mot skrittet og kryssa fingrane. Ferje-Petter tok seg sjølv i å gi ham tommelen opp og mime lykke til i sakte bevegelsar." 

Offa - forteljingar frå ei øy er ei samling med 21 fiktive historier frå Giske utanfor Ålesund. Her møtar vi Joggaren, Sladre-Guri, Fitte-Per og dei andre. Historiene strekkjer seg over ei periode på 40 år og omhandlar mellom anna ein verdsrekord, ein tur til Norway Cup, ein skummel neger, kjærleik og død. Alt forteljast med oppsiktsvekkande mykje humor og varme. Offa - forteljingar frå ei øy er så lokal at den blir universell. (Cappelen)



---

Det slår meg at eg har eit lite fortrinn når det gjeld denne boka; eg bur i bygd. 

Eg bur ikkje i denne bygda (øya), men eg bur i ei bygd som er bygd nok til at eg kjenner meg att i denne boka. 

Dessutan er eg halvt Valderøying, og om lag 1/16 giskeøying, så det hjelp også på.
  
Eg sit litt med same kjensla som eg gjorde då eg for nokon år sidan skulle anbefale Fur; eg har nett lagt fram meg noko eg syns var absolutt fantastisk, men eg aner ikkje kva ord eg skal bruke for å få formidla dette på ein måte som gjer at andre vil lese den og. 

(Og det seier litt, for er det noko eg vanligvis ikkje har problem med så er det å finne ord. Eg finn gjerne alt alt for mange ord)

Boka er både morosam og trist, velkjent og veldig fin, og eg klarer liksom ikkje heilt setje ord på kvifor eg likte den så innmari godt, men det gjorde eg verkeleg.

Og eg seier ikkje at du ikkje kjem til å ha glede av den om du ikkje bur/har budd i bygd, altså. Eg er faktisk overbevist om at du har glede av den boka uansett kvar du bor. 

(Eg kunne forøvrig veldig gjerne tenkt meg å lese den med habitusen til nokon som har budd i by heile livet ... sjå så flink eg er å bruke faguttrykk i det daglige da!)

Men sånn heilt alvorlig talt; les denne. Med ein einaste gong. Haugenbok sender fort som f***, så det er berre å hive seg rundt. 
  
---

(Joda, eg er fult klar over at tre av dei fire siste innlegga mine har krinsa rundt eitt eller fleire GISKE/The Margarets-medlem. Men no har det seg ein gong slik at etter at GISKE-plata kom i slutten av mai så har eg hatt ein sommar der det stort sett kun har gått i gamle og nye favorittar frå den kanten, og som eit resultat er eg bittelittegranne einspora for tida. Men det er eit veldig, veldig fint spor å vere inne på, altså.)

(Og denne boka hadde vore akkurat like fin om eg ikkje hadde vore einspora.)

(Og eg hadde mest truleg ikkje funne på å lese den om eg ikkje var einspora, og således gått glipp av den. Så sånn sett så er det å vere einspora av og til veldig, veldig positivt.)

onsdag 21. oktober 2015

Betre seint enn ikkje i det heile teke


Eg burde ha oppdaga dette for lenge sidan.

Eg har vore The Margarets-fan så lenge eg kan hugse. Eg burde så absolutt ha fått med meg at denne plata kom ut for tre år sidan.

Og kjøpt den på dagen.

Og forelska meg i den då.

Men no har det seg slik at eg ikkje oppdaga den før i haust. Nærare bestemt, rundt tredje oktober.

Men så har eg forelska meg så grenselaust i den no at eg føler det gjer litt opp for dei tre åra som har gått utan at eg har fått den med meg.

Ikkje det, det er overhodet ikkje fyrste gongen eg har vore seint ute med å oppdage noko som alle andre allereie har prisa i månedsvis.

Men denne skulle eg gjerne oppdaga litt før. Veldig mykje meir før, faktisk.

Når det er sagt, så er eg veldig veldig veldig glad for at eg oppdaga den no. For hjelpemeg så fin!


Hølå - Rune Berg

Favorittane hittil er "All my time", "Breaking News" og "Soulless instead".

Men heile greia er eigentleg kjempefin, så dette kjennast litt feil å trekke fram favorittar, sånn når eg får tenkt meg om.

Bortsettfrå at eg må trekke fram "Pass it on". Som eg høyrde for fyrste gong under GISKE sin konsert fyrste oktober. Og som eg merka meg fordi den var fin (og passa så godt til historia den var med på å tonesette). Men som eg aldri trudde eg kom til å finne att, for ikkje visste eg verken kva den heitte eller kvar den kom frå.

Eg byrjer å skjøne at eg ikkje er sånn forferdelig god på dette her lenger, for same kor mange fine ord eg prøver å leite fram for å gi dette innlegget litt ekstra svung, så ender eg opp med å seie det same; denne plata er så fin!

Men den er det. Den er så fin. Og personleg, innbiller eg meg. Og midt oppi heile greia så kjenner eg meg litt att i den (utan at eg er heilt sikker på at det var meininga).

Så ja. Anbefalast. Varmt.

Kjempevarmt.



mandag 19. oktober 2015

Gjennoppliving

Kjenner at det så absolutt er på tide med ei gjennoppliving av denne bloggen. Ikkje fordi eg plutselig har så veldig mykje vetugt å kome med, eller fordi det har skjedd ting som er så viktige at dei er verdt å dele ... eller, det har det jo for så vidt, men at dei er viktige for meg er ikkje det same som at dei er viktige for omverda.

Men sidan eg for tida held på å lære meg sjølv av eg ikkje er usynlig (noko eg heilt ærlig har gått og trudd at eg var, inntil ganske nyleg) og at eg faktisk har lov til å ta plass i verda (høyrast ikkje rett ut, men eg er villig til å prøve), så verker det å puste liv i denne bloggen igjen som ein god ide.

Ikkje fordi den har ein trillion overivrige følgarar, eller får ørtentusenvis av kommentarar. Men den kan vere eit fint lite supplement til alle andre skumle tinga eg gjer for tida.

Og når eg seier "skumle", så meiner eg verken lyssky, kriminelle eller "hoppe-frå-ei-bru-med-fallskjerm"-skumle.

For når du har gjort ditt aller aller beste for å gå i ett med tapeten (eller gipsplatene, eller murveggen, eller kva du no har hatt bak deg) sidan du var 15-16 år, så er det å skulle stå fram og vere synleg ganske skummelt.

Men det viser seg at det også kan vere ganske morro. Eller i alle fall føre til ganske mykje morro.

Så ja. Her er eg igjen.

Og når eg no har sagt dette så blir det sikkert vekesvis til neste gong eg skriv noko som helst ...

torsdag 25. juni 2015

Gamle heltar svikter aldri

... OK, det er ikkje heilt sant. Somme gamle helter har svikta meg voldsomt oppigjennom åra, av ulike meir eller mindre gode grunnar.

Men det gjer det berre enda betre når dei som ikkje svikter ... ikkje svikter.

Så lenge eg kan hugse (eller mest truleg sidan 1999, men det høyrast liksom ikkje like evigvarande ut) har eg vore stormforelska i musikken til The Margarets. Lenge før eg forstod både kva dei sang om, og kor bra dei eigentleg var. Den berre traff, liksom, og det var det.

Sidan då har dei vore i alle CD-stativ eg har. På alle mix-CDar eg har laga. På alle mp3-spelarar og iPod'ar. Og i seinere tid, på alle spelelister i både iTunes og Spotify.

Utallige boyband og blonde rapparar og "grupper som danser betre i lag enn dei syng" frå rundt den same tida har gått inn og ut av favoritt-lista, for så å støve ned i eit hjørne som eg berre tjiker bort på av og til, rister på hovudet og konstanterer at eg kanskje har forandra meg meir enn eg trudde sidan eg var tenåring.

The Margarets har aldri støva ned.

Og kvar gong eg har teke dei fram att, har eg funne ein eller to nye favorittsanger som eg ikkje heilt kan forstå kvifor eg ikkje allereie har oppdaga at var fantastisk. Og spelt ihæl dei eg likte best frå før.

Bortsettfrå at det ikkje går ann å spele ihæl The Margarets. Det er litt av poenget med heile dette innlegget.

Eg har ikkje heilt oversikta over akkurat når eg oppdaga kva tekstane handla om (eller i alle fall kva eg trur dei handlar om), men då eg gjorde det vart musikken deira berre enda viktigare for meg.

Før det var den berre fin. Etter det vart den meiningsfull. Personlig.

Litt min, eigentleg.

Eg har berre sett dei live tre gonger, men det er til gjengjeld meir enn eg har sett noko anna live nokon gong. Det er nesten fleire konserter enn eg har vore på til saman, utanom dei tre.

Favoritten er nok den tredje. "The Margarets med blanke ark!",  ein skulekonsert der eg var utplassert for nokon år sidan.

(gjett kven som dreiv spesialundervisning ei heil veke i førevegen for å vere sikker på at barna skulle vere godt førebudde ...)

Og sjølv om det ikkje var heile gjengen, så gjorde det liksom ingenting. For musikken var strippa ned til berre det heilt naudsynte, saman med historier og forklaringar på kva tekstane handla om. Og der sat eg, ytterst på ei rad, medan eg mima med på kvar einaste song og hadde den beste arbeidsdagen eg nokon gong har hatt.

Mima, ja. For det var ikkje den store skulen, og eg er og var ganske klar på at å drukne ut stemma til Alex Rinde er ei synd og ei skam. I alle fall når du har så middels på-tryne sangstemme som eg har.

Resultatet av heile greia var så klart at eg berre blei enda meir glad i musikken til The Margarets.

Og at ungane på SFO måtte finne seg i ei veke med "etterarbeid".

Eg har aldri kjent på den fortvilinga som kjem når favorittbandet ditt finn på at dei skal gå kvar til sitt. Kanskje fordi eg var heldig og vaks frå boyband-bølga før boybanda i den bølga fann ut at bølga hadde flata ut, og at det var på tide å takke for seg.

Eg hadde aldri kjent på den fortvilinga, før 27. mai 2011. Eg trur ikkje eg heilt forstod kor glad eg var i The Margarets før den dagen. For då var det heilt slutt. Og eg enda opp med å sture i vekesvis.

Altså, dei har framleis vore på alle spelelister og iPod'ar og opptil fleire bil-CDar som har blitt spelt ihæl og måtte brennast på nytt. Ofte i volum både 1, 2, 3 og 4, fordi det er umogeleg å velge akkurat nok favoritt-Margarets-sanger til å ikkje overfylle ein gjennomsnittleg, tom CD. Og den og den sangen må vere med på begge CDane, og hvis eg skal ha den så må eg ha den også og ja ... Det skal ikkje vere lett.

Eg høyrer på veldig mykje ulik musikk. Og etter at det gjekk opp for meg at det faktisk berre er eg som bestemmer kva eg liker, så har eg komt ut av skapet som fan av både det eine og det andre. Men, kva eg skal høyre på til ei kvar tid er alt etter humøret. Det er ikkje uvanlig at eg hopper over 17 songer på ei speleliste før eg finn den eine, høyere på den og så hopper over 27 songar til før eg finn den neste.

Men The Margarets er eg alltid i humør til.

Så om eg deppa i mai 2011, så var eg tilsvarande overlykkelig i mai år. Då eg kjøpte Sumpen sånn heilt tilfeldig. For eg kjøper aldri Sumpen. Sånn med mindre AaFK har vunne. Og det hender ikkje så ofte for tida.

UANSETT, eg hadde heilt tilfeldig kjøpt Sumpen (AaFK hadde sikkert vunne). Og fann ut at eg skulle lese heile avisa for ein gongs skuld, og ikkje berre dei to sidene om kampen.

Slik fann eg den beste nyhenda eg har lest sidan Anders Lindegaard kom att frå Danmark igjen berre nokre veker etter at han reiste, fordi han ikkje ville sidde og pille bussemænd på den tåbelige bænk. 

3/5 av The Margrets hadde blitt Giske, og det kom ny plate. 

Nærare bestemt så kom den 29. mai i år. Og den har gått på loop hos meg sidan. 

Blanda med litt gamle favorittar, men i all hovudsak har det gått i "Carousel Magic Spell" i snart fire veker. I bilen, i stua, på cachetur, på skogstur heilt åleine, traskande gjennom Ålesund sine gater som liksomturist, i køa på CLS (veldig godt selskap når du er kronisk alt for tidleg ute), på jobb (eg har ikkje heilt fått ungane på gli, men det kan vere fordi eg syng sjølv og ikkje overlet det til dei profesjonelle), i dusjen ... you name it. 

Eg har spelt og spelt og spelt og spelt den. Eg speler den akkurat no. 

Eg skal ikkje lyge på meg å vere nokon musikkanmelder. Ikkje på langt nær. Men alvorlig talt; dette må då vere den finaste plata som har blitt laga på opptil fleire evigheiter?

Alt saman. Alle sangane. Absolutt alt. Eg kan ikkje trekke fram høgdepunkt, for plata har 10 høgdepunkt og alle er absolutt like høge.  
 


Spotify 

iTunes

Facebook




Lytt. Kjøp. Lik. Rekkefølga kan du velg sjølv. 

For det er berre så ... fint! Og så nytt og kjent på same tid. Og eg kunne sikkert brukt både store og viktige ord her, men eg har strengt tatt brukt alt for mange ord allereie og alt saman kokar ned til det same; dette er det finaste albumet eg har høyrt på veldig veldig lenge.

Og eg har sakna denne musikken noko så innmari.